Gisla  ved en av de sfæriske basalt steinene som skriver seg fra Olmekenes tid, ca. 1200-800 f.kr. et folk som man egentlig vet svært lite om  Stenene er funnet gjennom hele Mellom Amerika i forskjellige størrelser, men hva de representerer er man ikke blitt enige om. Det fantastiske med dem er imidlertid at de er hugget til  med en utrolig utrolig presisjonen.
Ofte er basalt kulene funnet som en gruppering av forskjellige størrelser. Erik von Däniken oppfattet i sin tid slike grupper som gjenskapelse av stjernebilder eller solsystemer.











Hvem de enn var, olmekerne, så synes det som om de hadde negroide trekk?
________________
PURA VIDA AMIGOS !... PURA VIDA! 
En reise til Costa Rica, vinteren 2006. 
Vår reise til Costa Rica var en impulshandling, mer eller mindre. En strandet sjømann, med mange år i bananfart, og mange  fat med brun rum bak seg, berettet om landet med stor begeistring under inntak av noen pils på ”La Avenida” i Albir første Nyttårsdag. Ølet smakte like godt som det alltid gjør dagen derpå , og det grønne lille landet min tørste drikkebror berettet om; ”med verdens vakreste senoritas og evig vår oppe i høylandet”, fikk en magisk dragning rund seg. Det var nordavind og kaldt for årstiden i Albir denne dagen.
Gransking av Costa Rica på Internet synes å bekrefte maskinistens utsagn. Med Nicaragua i nord og Panama i sør, det Caribiske hav i øst og Stillehavet i vest, virket stedet seg egnet til en vinterferie.

Gila tok oppdraget med å skaffe flybilletter, og Brandulph startet søket etter fornuftig seng med tak over, for vår ankomst til Costa Rica. Gjennomsnitt temperatur på 25°C om dagen og 15°C om natten året rundt, hørtes forlokkende ut. Likeledes så prisivået gunstig ut, med
Med Euro i banken og valutaen til den tørrlagte alkoholikeren Bush fullstendig i dass. (Costa Rica er, i likhet med resten av Mellom og Syd Amerika, under tilnærmet total USA kontroll.

US $ er således  gangbar valuta der, på lik linje med landets egen Colones).

Gila kom med biletter, og drømmen om stråhatt, en Cuba Libre i handa og Stillehavet helt opp under ræva, begynte å flimre på nethinnen. ”Costa Rica here we come ! Han steikjande meg gut… no vert det gildt !

Avgang fra Madrid var 0900, og  flyreisen fra Madrid til San Jose tok drøye 11 timer. Turen var som alle lange flystrekk, et lite helvete for en mann med grått skjegg, som hadde drømt om krav fra flyselskapet Air Madrid om prsonlig overvekt betaling, (p.g.a. etterjulsvekten på drøye 106 kg).

Flyets nedslitte seter, samt fire jævla snørrunger som naboer, bragte mange groteske tanker fram under den tiden torturen varte.  En ide var  å bruke den minste småfaen til å banke de andre tre med, men jeg besinnet meg, og led således tur og tortur med verdighet. Noe som forundret Gila, og ikke minst meg selv !. Vi hadde jo bilturen på 50 mil fra Albir til Madrid i røven, før torturen i en høyde av 10.000m startet, og Brandulph er jo viden kjent for sin tidvise korte lunte sies det.
Ved  Jaco på Stillehavskysten av Costa Rica
Costa Rica møtte oss med fire enorme køer, som langsomt førte oss gjennom pass kontrollen. Vi nådde fram til bagasjen i løpet av en drøy time. Et utrolig kaos ! 

Flyplassansatte gorillaer hadde lempet all bagasjen av transportbåndet, da dette betjente stadig nye ankommende fly. ”Vår” haug var delvis rassert, og kun en av våre kofferter var å finne. Kaoset minnet om tjuv markedet i Kairo, og jeg så meg rundt etter en av  plageånden jeg hadde hatt som nabo. Han kunne brukes som balltre, til å banke opp bagasje gorillaen med.

Til alt hell var han ikke i nærheten, og jeg lot i stedet reisetrykket få fritt og uhemmet utløp. Det var nøyaktig 36 timer siden Brandulph hadde hatt en fornuftig bua-bua, og navnet på han med mellomnavn og etternavnet I. Hælvete , runget ut over bagasje-kaoset. Dette frembragte den fullkommende stillhet. Ja, stillheten var  nærmest sakral! Det  falt seg derfor  naturlig å messe ut over kaoset, på norsk, engelsk, tysk og kvasilatinsk;

Wiiir-misssing-eeen-koooffffeert-hiieer-fooooorrrr-faaaaaeeeen-goddammit !.
Jæ tur jæ blir gæ'rn!... jæ må finne mæ et jævla balltre!
Hvorvidt det var mitt baryton svingende budskap som gjorde utslaget skal være usagt, men der dukket plutselig opp en fet liten amerikaner, trillende med vår kuffert. ”I’m so sorry... they all look so much alike..”. ’

Han byttet ut vår rullebag med sitt monster, som var svart og ikke marine blå, og dessuten tre nummer større.  Fyren minnet om en liten småfet utgave av  George W. Bush, som jeg har opparbeidet et til dels problematisk forhold til. Endelig hadde jeg en som jeg hemningsløst kunne maltraktere verbalt,og dermed gi et solid multilingualt  tupp i ræva !.
Fyren minnet litt om en fyr jeg setter mindre pris på
Jeg tro umiddelbart  til. ”Jeezzzes...das Arschloch talks!.... over in Europe, haben wir Irrenhäuser where nuts like you behandlung kriegen.… you behave just as your stupid President..…and… you even look a bit like him!… das gleiche Affengeschicht mit the same silly expression!….jævla rrræævhol !”.

Jeg noterte med tilfredshet at tre bagasje gorillaer observerte og nød opptrinnet med like stor glede som jeg selv. Men samtidig merket jeg et gryende misbehag blant en gruppe unge imperialister, som alle bar preg av å være american heroes, foret opp på svære Texas Steaks og Lone Star Beer. Slu av erfaring, klappe jeg derfor abrupt saksa igjen, og satte kursen raskt mot utgangen. Risikoen var der og da overhengende for at jeg kunne bli utsatte  for en kraftig Iraq-Vietnamesisk USA-behandling.

Jeg følte meg imidlertid straks bedre     , og da vi også klarte å tilrive oss Bush-klonens  taxi, var dagen reddet. Vår ankomst i Costa Rica var en total seier over president Bush og hele det amerikanske imperium.

Vår taxi satte seg i bevegelse, og utslitte nedsittede seter, med elendig passform, fikk med ett en helt ny dimensjon. Dertil kom det faktum, at sjåføren hadde solgt både bilens fjærer og støtdempere!. Fartøyet var et gammelt vrak, og forlengst glemte fryktinngydene taxi ferder mellom Busan og Ulsan i Korea tidlig på 80 tallet, ble med ett på ny en realitet.
Men dette var enda værre. I Korea den gang, var det langt mellom bilene.  I Costa Rica hersker det derimot en trafikk, som får tankene til å vandre til en tyrfekter arena, hvor ørten kamper utkjempes simultant.
Trafikken in mot San Jose var heller hysterisk
I den hysteriske trafikken inn mot San Jose snudde den smilende taxiføreren seg mot oss og spurte,-”¿Cómo se llama su hotel?”. Hotellet heter Sportsmens Lodge svarte vi, samtidig som vi pekte mot trafikken som pakket seg sammen foran oss, og kvekket i kor med angst i stemmen,
-”Mire  por favor.... el trafic”.  Pass på trafikken. Sjåføren smilte og nikket blidt, mens han sa, -”Yo nunca he oído del Sportsmens Lodge”,. Jeg foreslo at han spurte seg fram om veien over VHF’n, som han hadde skvaldret over før vi forlot flyplassen. Men det var han ikke villig til. 

Det medførte tydligvis et tap av ansikt, og han viftet vårt gjentagende forslag bort med et knapt, - ” No functiona” - med ekko - ” Den fungerer ikke

Men fram kom vi, med Gilas hjelp. Vi stoppet et par ganger, og Gila spurte seg fram om veien, noe vår blide sjåfør nektet plent å bistå oss med. Imidlertid, blid var han, i likhet med alle Puerto Ricanere, (eller ”Ticos” som  de kaller seg), og som vi gjorde bekjentskap med.
Et usedvanlig blidt folk, fullt på høyde med trivelige Irlendere. Det lille hotellet, Sportsmens Lodge, viste seg å være et gammelt herskapshus fra tidlig 1900 tallet, som var ominnredet til hotell. Plassen viste seg også å være et meget populært sted for enslige halvgamle gringos på tur, men mer er om det senere.
Tidsforskjellen mellom Costa Rica og Spania er minus syv timer, og det var således tidlig ettermiddag at vi innfant oss i Sportsmen’s Bar, for å utbedre kroppens væskeballanse, før vi inntok horisontalen. Vi var i seng og i dyp søvn allerede 1800!.  Selv prostatitten var totalt utslitt etter den lange reisen, og det ble tolv timers sammenhengende søvn, før Brandulph måtte opp og lense.

Vår plan var å tilbringe et par dager i San Jose og omegn, før vi leiet en bil for kurs øst eller vestover, og,  på denne  vår første morgen i CR var vi også begge to ”early birds”. Klokken 0630 !!!, satt vi begge ”fit for fight” ved en bugnende tropisk frukt buffè frokost. En herlig overflod av papaya, mango, bananer, meloner, naranja og hva de nå alle heter. 
Flaks var deet at vi ikke hadde booket inn på Hotel Nicaragua. Downtown San Jose, rett ved Nationalteateret.
Flaks var det at vi hadde med oss variert garderobe, for reise også opp i høyere liggende områder. (San Jose ligger ca. 1.200m.o.h.) Ute var det til dels kraftig vind, med yr or regn som kom slengende i byger fra mørke skyer over fjellene i øst og sydøst.

Den evige våren med 25 grader var bare et historisk faktum. For, ”maken til dette har vi ikke opplevet i manns minne”, kunne alle fortelle oss. Kvikksølvet berettet om dagtemperatur rundt fattige 18-19 grader C,  og for første gang i historien var det så kaldt i San Jose, at lommetyvene ble observert der med hendene i egne lommer.

Landet har ca. 4 mill innbyggere, og selve San Jose har rundt 350.000. Men med forsteder og nabobyer som flyter sammen på høysletta ”Valle Central”, bor det rundt 1,5 mill. mennesker til sammen, i hovedstaden med omegn. Total bor rund 2/3 av den landets befolkning i Valle Central ble vi fortalt.

Bortsett fra noen høyhus, som alle er bank-, forsikring- eller hotell bygg, består San Jose av en til tre etasje ”bølgeblikkskur” og ”plankestabler”, malt i tildels livlige farger.
Costa Rica er med sine 51.100 km², mindre enn to ganger Hedemark fylke. Imidlertid har CR syv aktive vulkaner, og hele landet bærer preg av store mengder døde vulkaner, noe hedemarkinger er glade for at de ikke har... sannsynligvis... men der smeller jo et apparat fra tid til annen.
Vel, byen har et yrende liv med en smilende befolkning, og en biltrafikk som fikk Brandulphs rektum til å vibrere, med tanke på forestående leibil ut og inn av kaoset.

Kartet over byen minner om Kristiansand, eller Manhattan, med lange strake avenyer og tverrgater nummerert fra en og oppover i rett vinkel. Oversiktlig!.

Men realiteten er en helt annen, med enveisgater og en nær total mangel på navn/nummer på både gater og avenyer, og slikt kan føre til diare kan vite. Selv i det yrende livet på gågaten ”Avenida Central” kommer det biler fra tid til annen!
Bytrafikken var pesende, og selv i gågata "Avenida Central" kom det biler tidvis.
Veggavis i San Jose med kraftige angrep på USA’s overgrep  i Iraq og Venezuela
United Fruit (Chiquita) var, og er fortsatt en sentral makt i Costa Rica ( CR )

Et faktum er det også, at to av landets siste tre presidenter (Sr. Calderón og Sr. Rodríguez), sitter fengslet i CR for korrupsjon, grove underslag og tyveri fra statskassa. (Det forklarer kanskje litt om den fattigdom som vi observerte under vår reise gjennom landet )

Den tredje presidenten, (Jose Maria Figueres), klarte forøvrig å flykte fra landet før han ble slått kloa i, og han har slått seg ned i Sveits, hvor også mange av hans stjålene millioner har slått seg ned. (Han mottok bl.a.  en bestikkelse på USD 906.000,- fra Alcatel rett før han forsvant).

Den sittende presidenten, Sr. Pacheco, er også under etterforsking for million beløp mottatt fra utenlandske firmaer med aktiviteter i Costa Rica.


Nå er jo ikke ”kick-backs” noe unormalt i Latin Amerika, men omfanget har tydligvis fullstendig ”tatt av” i dette lille landet. Et Japansk konsortium betalte nylig USD 20 mill. for retten til en leteboring etter olje off-shore på øskysten. Av en eller annen grunn nådde kun 3 mill. i statskassa.
Erosjon er et stort problem når det pøser ned. Her har søla ”innvadert” en skole.
Prisnivået var enda hyggeligere enn forventet for kapitalsterke Euro turister, og det Costa Ricanske kjøkken falt så absolutt i vår smak. En typisk frokost (Desayuno tipico) er en  ”gallo pinto” som består av ris, bønner, stekt banan og egg. (Til det kommer det ofte frukt som på Sportsmens Lodge).

Men ris og bønner danner ryggeraden i den nasjonale kokekunst, og til lunch utvides en ”gallo pinto” til en ”casado”, som består av en salat, litt kjøtt, kylling eller fisk samt bønner, ris, og stekt banan.

Vi fant at alt kjøtt smakte bedre enn det vi har tilgang på i Europa generelt. Årsaken ligger vel deri, at både fjærkre og storfe lever fritt ute i naturen, og spiser det de er skapt til å spise.

Advarsel om matforgifting og nedsettende omtale av det costarikanske kjøkken, som amerikanske internet sider er fulle av anså vi på forhånd å være sterkt overdrevet. Og, med norsk og tysk puntlærsmage, etter mange år på farta, så merket vi da heller ikke noe til slike forhold.
"Kaffemaskinen" ble satt på bordet, og brygget var kruttsterke dråper, som fikk hjertet til å slå noen ekstra slag av og til.
Costa Rica er cash orientert, og kaffekruset neppe tillatt     av norskt helsevesen ;-) 
Dette ble vår favoritt restaurant i Sant Jose.

Åpen 24 timer i døgnet.

Kaffe krus, løk, bananer, bønner og kål hang og var stablet over alt.

Kjøkkenet var utmerket og betjeningen en livsglad bande.

"
Pura Vida” er livsmotto og hilsen i Costa Rica. 
Utrykket "pura vida" brukes både som ”hei” og ”farvel”, og som et generelt uttrykk for velbehag i enhver situasjon. ¡Pura Vida amigos!, ble det ropt til oss med bredt smil og vinkende hånd.

Pura Vida, ble det sagt da glasset ble hevet. Pura Vida hombre... i mine ører hørte jeg en venn fra Ålesund som pleide å si, -”Han steikjande meg... no har me det gildt Brandulph!”.
Vi leide en taxi  for en tur nordover, opp i regnskogene til Vara Blanca og fossen ”La Paz” (Friheten), hvor et av Costa Ricas mange natur reservat tilbyr beskuelse av  landets mangfoldige  colibris og sommerfugler i fri natur.

Turen inn fra flyplassen, var som en luftpute ferd i forhold til hva vi nå hadde gitt oss ut på.  Jeg finner det fortsatt å være et under, at jeg, med min sumo bryter corpus, ikke ble påført  både pukkel og hemorroider under turen. Dog mener jeg bestemt å ha pådratt meg en mer nedsenket vom.

For å puste fritt i ettertid, har jeg nemmelig funnet det nødvendig å slippe ut beltet med to hull. Og, all den tid min vekt ikke er gått opp, mener jeg at to hull  bør kunne føres til bevis for vomsekksenking.

Riksvei 126 nordover var smal og bestykket med huller så store, at en turist lett kunne gå seg vill i de største, dersom man falt ned i et. Kraterveien heter forøvrig kun 126 på kartete.
Rundt 150 arter skal det finnes av disse blomster bestøvings akrobatene  i Costa Rica. Som en ny utgave av ”bien og blomsten”, kan bestefar nå berette om hvordan bananer kommer til verden.
Underveis så  vi aldri et skilt som bekreftet  kartverkets påstand. 

Og, da vår sjåfør berettet at dette var en av landets bedre veier, merket Brandulph at lukkemuskelen på ny begynte å vibrere med høy frekvens.

Vi hadde solskinn fram til rundt 1.600 m.o.h., hvoretter vi fikk oppleve hvorfor det heter regnskog.

Da vi dukket inn i skydekket som omhyllet fjellene ble regnet skrudd på...
ikke kraftig, men et stille regn som kan beskives som et kraftig yr.
Sommerfuglene  var en annen opplevelse for livet. Resevatet hadde et, med nett innelukket område, hvor disse fargerike skapningene ble  avlet i stor skala. Vi opplevde å se hele prosessen, fra egg til larve via forpupping og fram til en ny ”mariposa”, som foldet ut sine vinger til tørk, før den flakset ut på søk etter en egnet parner for å starte en ny generasjon.Noen arter som vi så hadde vingespenn på drøye 25 cm, som denne blå jeg fanget i linsen her. Det som gjør dem så utrolig vakre er vel de klare intense fargene som reflekteres til våre øyne. Svart tilsier at overflaten absorberer alt lys. Nyanser av blått, er refleksjon av elektromagnetiske bølger innen området 400 til 500 nm, Og hvitt - det motsatte av sort - reflekterer således hele den for mennesket synbare elektromagnetiske  båndbredde
Den tatoverte vomsekken senket seg betydlig etter utflukten med taxi uten fjæring, opp til fossen ”La Paz”. Dagros er blitt vesentlig mer kalvbeint, og har fått lengre patter. Det mener også Gila bestemt. For ikke å snakke om dimensjonen pårøven.
Det ble en våt naturopplevelse. men de utrolig vakre kolibriene i et utall versjoner, både m.h.t. farger og størrelse, gjorde besøke til et minne for livet.  (Parkvesenet hadde forøvrig hengt ut krukker med nektar, som lokket fuglene inn i området!)
Amerikaner på foretningsreise til Costa Rica, sammen med sine venner,Tom, Dick og Harry. Alt kan ikke kjøpes for penger, men du verden!... i Costa Rica... det aller meste ja.
Vi hadde bestilt en leiebilen for ferden ned til Stillehavet - bestilt var en Toyota 4-wheel-drive, men det ble en en Huyndai  Accent.

Lukkemuskelen vibrerte litt med tanken på trafikken og taxi erfaringene, men denne bilen hadde både støtdempere og fjæring.

Vel, jeg kastet oss inn i den vannvittige  trafikken, med øyne som hysterisk radarpar, og et aldri
så lite håp om at vi ville komme oss helskinnet  fram til ”The PanAmerican Highway”, som skulle føre oss nordvestover til bunnen av  Golfo de Nicoya.

Der skulle vi finne en vei (C.18 på kartet... som ville føre oss vestover mot kysten, til en liten plass med navn Sàmara, hvor vi var anbefalt et hotell direkte ved ei fin strand. ”Hotel las Brisas del Pacifico”.
I den kaotisk og hysterisk traffikken ut av San Jose sentrum... på diverse gater... under et tett nettverk av kabler og ledninger, dukket det plutselig opp en  gigantisk regnbue på knallblå tropisk himmel. 

Jeg følte med ett, en nær kontakt med gamle nesten glemte norrøne guder. ”Dette er et tegn fra anenes guder”, skrek jeg til Gila. Hun hadde surret seg inn dobbelt med sikkerhetsselen,  og dertil  bitt seg fast i dashbordet. Kursen ble nå hold stødig mot enden av den gigantiske regnbuen, og helt uten at vi merket det, var vi inne på Highway No. 1.   Odin rules !...yeah-yeah yeah !

Som med ett trylleslag var vi inne på den legendariske PanAm Highway som strekker seg fra Alaska til Chile.... nesten... for det er fortsatt et par uferdige strekk i Panama og Columbia, på denne 25.750 km. lange veien.

En fabeltur som mang en vagabond drømmer om å kjøre før kassa spikres igjen. Et spennende prosjekt ! ...  Gila ?...hmmm ? Jo, jeg har tenkt mye på en slik tur i ettertid, og ser ikke bort fra ay det kan bli en realitet.

I ettertid har jeg faktisk pratet med en tysker som har gjennomført ferden.  Joda, det kan bli spennende. Han steikjande meg.
The Pan American Highway  holdt god standard sett utfra hva vi hadde bak oss av riksveier i Costa Rica. Den kan sammenlignes med veien over Golsfjellet. (Gol - Leira)
Veien nordvestover ble en fin kjøretur i strålende vær. Veien hadde rast ut et par steder, men det var langt mellom de virkelig store hullene i veibanen.

Skilting underveis er meget mangelfull, med untak om skilting om maksimal hastighet, farlig kurve og steinsprang. Politi med radarpistol satt langs veien ”tett som haggel”, og turister  går ofte i fella, av den grunn at bilene er utstyrt med speedometer i miles/t. Fartskilting er i imidlertid angitt i km/t !.  ”Åtti” på nåla i en 80 km/t sone, gir derfor en saftig bot.

Avkjøringen vestover bommet vi på.  Den var uanselig, og godt kamuflert, og dessuten helt uten merking. Men vi traff til slutt, med hjelp av odometer i miles, kart i km. og medbragt Silva kompass fra ungdommens speidertid. Verre ble det imidlertid lenger framme.
Til tider var grus/jord veien av en høy kvalitet, og med en konsistens som ga liten støvdannelse.
Veien snurpet seg stadig til, og med ett var den elendige hullete asfalten totalt borte. Kun hullene var igjen, sammen med et fint lag med lett støv.

"Dette måtte være feil for faen!" Gila - kartleseren - begynte selv å bli usikker. Vi mente å ha støvet ned noen jungelbeboere et par tre kilometer tilbake, og besluttet å ta sjansen på å kjøre tilbake og spørre om denne støvrenna var rett rute. Jernet ble vrengt rundt og vi raste tilbake i vår egen støvsky, som nå kun var lett brun og dermed ga kjørbar sikt.

Den nedstøvete jungelbonden med diger machete i belte og en flokk unger pluss en gris rundt bena, sto der fortsatt smilende med støvfargede tenner. Det var rett vei, og vi begynte vår første Rally Costa Rica, på en eventyrlig vei, hvor vi virvlet opp et stadig tettere gråbrunt støvlag, som også trakk seg inn i bilen via kuffertrummet (koreansk kvalitet). 

Fra tid til annen passerte vi små bosettinger med hus, høns, mennesker og gris, Alt og alle, med samme farge som det lette støvet vi virvlet opp.

Full guffe på aircondition anlegget med klaffen på uteluft, skaffet et lite overtrykk i cabinen. Nok til å holde oss nesten støvfrie.
 
Langs veien var det mange iguanas av forskjellig  art. Eksemplaret nedenfor, var en i et følge på 8-10 velvoksene dyr, På høyre side av bilen (bildet over), fikk vi øye på en som nesten gikk i ett med trestokker den var i ferd med å passere.  De har et saftg kjøtt, og fyren hadde faktisk plassert seg på et nærmest ferdig bål.... bare å nøre opp.... slafse-slafs.
Ved enkelte steder hvor veien forgrenet seg, anvendte vi ”krone eller mynt” metoden for valg av retning.

Veiens forfatning endret seg fra tid til annen,  og omgivelsen varierte fra tett jungel til små strekk med ryddet og tildels dyrket mark. 

På et tidspunkt, da vi antok det for sikkert at vi hadde valgt feil alternativ noen kilometer tilbake, dukket det plutselig opp en liten samling hytter av stokker, planker og bølgeblikk rett fram for oss. Og dertil.... et stykke asfaltert vei !
Plutselig lå det bølgblikk og skur framfor oss, langs en kort asfaltert veistripe!
Der hersket noe uenighet blant beboerne om vi skulle ta den ene eller andre retning for å komme til Sàmara. Silva kompasset avgjorde saken, og vi vrengte vår nedstøvete koreaner hardt ”a la derecha”. Altså, rakt til høyre.

Vi observerte nå klart, at vi nærmet oss kysten av Stillehavet. Terrenget flatet ut. vegetasjonen endret seg, og vi kunne se de vulkanske fjellene dukke opp bak oss. ¡El Océano Pacífico, aquí nosotros venimos!
Terrenget flatet ut, og vi så fjellene dukke opp bak oss... vi nærmet oss havet.

En halv time før mørkets frambrudd, hadde vi loset oss fram til vår første seng ved Stillehavet. Vi fikk tildelt Cabina 8. under palmene på ”Las Brisas del Pacifico”.

To glade rallyfarere lot bil og bagasje stå, og tok med seg nøkkel og lommelerke ned på stranda for å utbringe en skål til solnedgangen. ¡Las vivas al sol y el océano!

Med rum fra Mexico og Cuba (!), utbragte vi en skål til Odin, sola og havets ære. Stranda fikk også en liten skvett. Det var fint å få med seg den korte men romantisk og myke tropiske solnedgangen. Vi befant oss på ca. 10° nordlig bredde, med dagslys fra ca. 0600 til 1800.
Hotellet "Las Brisas del Pacifico" hadde to stille trivlige gressklippere, som også sørget for gjødsel til et hav av planter.
Alt praktisk talt uten at en fjert kunne høres...
Faktum var, at den yngste gressklipperen, merket jeg ikke før jeg merket fuktig pust i nakken.
Det var noe naturlig og avslappende, dette første møtet med Costa Ricas stillehavskyst... det var ro og natur pur.
Vi hadde med oss en skvett rum ned til stranda, for å vente på solnedgangen som var "rett rundt hjørnet",
Der var også en del ungdom og noen smågutter til hest, som også ventet på denne korte magiske solnedgangen nær ekvator.
Det ruslet mye mat langs veien
Bukta og stranda ”Playa Sàmara”, med den lille landsbyen Sàmara bak seg, i den nordre del av bukta, har  en meget moderat turistisk utbygging. Men, der finnes et lite ”mikro-supermarked” ! ..... med ganger mellom reolene så smale at alle innkjøp måtte gjøres av Gila.

I forbindelse med et lite hus og en strandbar, var det forøvrig satt opp et eget forbrenningsanlegg for avfall i en lund med banan stauder.
I tillegg består Sàmara av  en håndfull cantinas, restauranter og souvenir kiosker. Alt  bygget sammen, etter tilfeldighets prinsippet, av sement/sand, murstein, bambus, planker og selvsagt mye bølgeblikk.

Det trivelige var, at det var så få turister, Turister satt ikke preg på  det lille stedet, hvor livet fortsatt er  ”Pura Vida” langt inn i sjelen. Strandbaren i Sàmara var et unikum i seg selv, med en bananstaude hengende fast i den ene pilaren, som holdt bølgeblikktaket hvor betjeningen oppbevarte sine surfboards. Bananplanter var det forøvrig over alt.

Hadde det ikke vært for det enorme gapet mellom fattig og rik i landet, så hadde kanskje Costa Rica blitt vårt ”Pura Vida” for resten av livet.

Denne delen av Costa Rica har forøvrig et meget tørt klima om vinteren, og de noen-og-tredve  gradene i skyggen var derfor på ingen måte ”pesende”.

Dertil kom også en liten stø sydvestlig bris inn fra Stillehavet, som gjorde at sola ikke føltes sterkere enn den er ”hjemme på berget” om sommeren.
Samara har sitt eget lille søppel forbrennings anlegg blant bananstauder nede ved stranda.
Baren nede ved stranda i Samara har intet navn, men en banan staude bundet fast til stolpen som holder det ene hjørnet av taket... eller kanskje er stolpen bundet fast til stauden?
Hva de heter vet jeg ikke, men vidunderlig vakre blomster finnes i overflod, i de mest utrolige utforminger, og med intense farger. Costa Rica er i sannhet et fargerikt land på mer enn et sett.
Livet går sin gang uten stress og jag i Sàmara - Pura vida hombre....
Med sin frodige tropiske have, fant vi at ”vårt” hotell, ”Las Brisas del Pacifico”. var en riktig perle, som bød på en  mangfoldig fauna, og en fargesprakende flora. Her berettelsen om  vår første erfaring med faunaen.

Forferdlige hyl og skrik i umiddelbar nærhet av vår Cabina, vekket oss i halv fem-tiden den første morgenen. Vi var temmelig overbevist om at det dreide seg om kjerrinbank, eller kanskje en århundres orgasme på morrakvisten.

Vi hadde nemlig observert et ektepar fra
USA under middagen kvelden før, hvor fruen  så ut som en søster av "terminator Schwartzenegger", og dertil demonstrerte sin dominerende makt over ektemannen. Han var en liten pjuskete fyr, nesten uten hår, praktsk talt uten skuldere, og med briller av styrke -6,5, som ga ham uendlig store og angstfylte øyne. Fru "Schwartzenegger" var uten tvil i stand til  å herje som hun ville med den  lille bleke, forskremte skapningen med en latterlig stor bermuda-shorts.

Det var derfor med en viss spenning vi inntok en tidlig frokost, og valgte oss ut et bord med god oversikt over gjestene, etter hvert som de kom noe stivbente i lett bakrus, til dagens første skaffing. Den hår og skulderløse dukket imidlertid opp, hånd i hånd med sin vektløfterske, helt uten ytre tegn på å vært herja med. Ei heller var det noen annen person, hverken blandt personal eller gjester som bar tegn etter yttere vold av noen art.
Oppklaringen av mysteriet fikk vi imidlertid litt senere på dagen, da en pensjonert amerikansk biologi lærer,
spurte om vi hadde hørt brøleapene på morgenkvisten. Imperialisten hadde hengt seg på oss som en klegg kvelden før. -”Den har det med å markere sitt revir før soloppgang”, kunne han berette. 

Mitt spørsmål om  hvilke "cabina", President Bush bodde i, falt imidlertid ikke i god jord, og republikaneren holdt seg deretter på god avstand fra oss under resten av vårt opphold på hotellet. 

President G. W. Bush og brølape. Presidenten til høyre
Drømmen om stråhatt, en ”mango con rum” ( i nesten stø hånd), en forfalsket ”Monte Cristo Habana Cigar” stukket inn i åpningen bak skjegget, og dertil Stillehavet nesten helt opp under ræva, er et faktum !. (Dertil kommer nye falske RayBan som dekker halve trynet, til en pris som hadde gitt en pilotbrilloman flass i avføringa.  Pura Vida mann ..... Pura Vida !)
“Monte Cristo” kopiene som jeg kjøpte inn i  San Jose, var også reine Pura Vida. Prislapp er mindre enn  10% av hva min venn Fidel Castro forlanger for sine. Pura Vida mann ! ..... Pura Vida ... på en sånn tur kan man røyke seg søkkrik !. Looks, smells and tastes like the real thing !. 
Botanisk sett er Costa Rica et eldorado, og hagen på Hotel las Brisas var bestykket med planter og blomster med de mest utrolige  utforminger. Dette må vel være en ekte Florus Ballerius Erectus går jeg ut fra.
Etter frokost rusla vi stranda lang sørover…
…… og etter lunch rusla vi stranda lang nordover. Det passa best sånn, for oppe i nordenden lligger  Sàmara, med sin rustikale strandbar uten navn, men med ”Imperial” på is.    Menn med grått skjegg, og små damer,  må passe sin væske balanse under slike vandringer kan vite.
........og  om kvelden etter at vi hadde mesket oss med kjempe reker og diger kreps, forseglet vi dagen med et aldri så lite glass, sammen med Stillehavet som også fikk en skvett.
Gisela i trygg avstand fra hengekøya under kvelerfiken treet, hvor han Brandulph lå og ble driti på  av frekk småfugl.
Hotellets hage strakk seg helt ned til palmene på starnda.
Stammen på kvelerfiken treet hadde fått en lang rekke "krykker" rundt stammen, fra "grener" som vokste ned mot bakken og ble til stamme og røtter.
Ptreroglossus torquatus, som satt på øverste grein ! Du verden !

Frekke Quiscalus mexicanus var der mengder av, og langs stranden gled det forbi flokker med Pelecanus occidentalis den ganske dag.
Et lite bølgeblikkskur med det prangende skiltet ”Bahia Restaurante y Bar”, på stranden rett ved siden av hotellet, ble vårt favoritt skaffested.

”Caseras con ajo ala plancha” (stekte kjempereker med hvitløk), har aldri smakt bedre en hva det primitive lille kjøkkenet tryllet fram bak bølgeblikk og palmeblader. 3.000,- Colones (NOK 40,-) for  10-12 kjempereker, med salat og ris attåt, er noe å skrive hjem om.

En halvliter pils eller tilsvarende nypresset saft av valgfri frukt, betales med NOK 8,- .  Costa Rica har imidlertid ingen egen vinproduksjon, og for en flaske spansk vin som vi kjøper på ”supern” i Spania for NOK 15,- ble det forlangt  NOK 100,- eller mer for.

Brandulph nedla vinforbud per omgående kan vite.
J
Icterus galbula... tja... for meg ser'e ut som en jævla svart-orange-fink  :-)

... og et ekorn der, hadde egen palme.
Pelecanus occidentalis... eller er'e bare no'n jævla måker?
Etter nesten ei uke i Sàmara og omegn, besluttet vi å kjøre sørover til Playa de Jaco, hvor turismen florerer. Vi hadde fått anvisning om ei asfaltert rute tilbake til Panamerican Highway, og hadde ca. 30 mil foran oss.

Dersom vi fant en av to mulige avkjøringer mot Jaco, burde dette feies unna i løpet av 5-6 timer, hull i veibanen til tross. Det var mandag, og en utrolig mengde gamle USA bygde lastebiler underveis. Vi bommet på begge avkjøringene.
Sportmens Lodge er en yndet plass for amerikanere på guttetur... som det står, så har de attraktivt service orientert betjening !
Som nevnt, var den tropiske haven, som strakk seg helt ned til kokos palmene på stranda, et utrolig dyr- og planterikt sted, og vi tilbragte mye tid der når solen stod på sitt høyeste.

Et stort kvelerfikentre befant seg også der, og denne giganten med sine små erte-store fiken, var næringsgrunnlag for et utall av fugler, iguanas og et ekorn, som egentlig hørte hjemme i ei palme like ved. Det var derfor forbundet med en viss fare å innta siesta i hengekøyen under dette treet !.

Før tank krisen på syttitallet uttalte bergensrederen Erling Dekke Næss, -What goes up, must come down, da han før krisen, med utrolig timing,  solgt hele sin flåte.
(I ettertid vet vi jo alle at han var partner med senere  president Bush Sr. som selvsagt var hans krystallkule :-)

Imidlertid, år senere... bare med møkk bistand... under et kvelerfikentreet i januar 2005... uttalte Brandulph (uten krystallkule) de i ettertid så berømte ord -What goes in must come out

Det var etter at han oppdaget det var fordøyde
små fiken, som til stadighet traff han på pannebrasken... ikke duggdrypp som først antatt... men det lot seg jo vaske vekk.

Imidlertid... med stråhatt, solbriller og kjeften igjen kan man vende seg til så mangt. Dessuten bringer det lykke å bli "driti" på av en fugl, hevder Gila.

Med innkjøpt bok over Costa Ricas fjærkledde verden, identifiserte vi diverse av landets fjærkledde innvånere, og kan nevne: 
Pericos, Loros, Palomas, en Icterus galbula, et Momotus momota par,  og en dag... til  og med  en ekte.... en ekte,
Men med eder og galle, kilometer, miles, manglende skilting, hoderegning og Silvakompass, var vi til slutt ved en liten tettbebyggelse, som vi mente måtte være hvor vår vei til kysten begynte. Flere forsøk, etter velmenende anvisning fra blide ”ticos”  til tross... vi endte opp i intet ved hvert forsøk.

En taxi var redningen. Den unge smilende sjåføren ledet oss fram til ”stien” som skulle føre oss ned til kysten.  Vi kom fram til Jaco med kun to nye feilkjøringer, og i tide til å søke oss et kvarter for noen dager.
Et av flere skilt i Jaco, som viste til ledig chalet, rooms eller suites. Beliggenheten var ofte meget  idyllisk, men chalèet noen ganger vesentlig mer slitt enn skiltet... vel.....vel J.....vi søkte videre.
Etter et par nedslående forespørsler om ledig rom, og enda mer nedslående   inspeksjon av rum, senger og bad, fikk vi tilslag på et flott rom helt nede mot stranden på ”Tangeri Chalet S.A.”, et ”time-share” anlegg.

Jaco er en meget ”svett” plass sett i forhold til klimaet oppe i Sàmara, og vårt rom på ”Tangeri”, med mega A/C anlegg var derfor supert... og utsikten fra verandaen var prima, og med husdyr som etter hvert ble svært så fortrolig.
Utsikten fra verandaen på ”Tangeri”  var upåklagelig.
Rett framfor verandaen vokste ei palme med rastafa hår !
Nok en gang klarte vi å innstallere oss i rett tid til å nyde solnedgang. Denne gang fra vår lille veranda med solen som senket seg bak Tequila’n og den siste reise-skvetten med Bacardi Rum. (Uviten støtte til United Fruit for fanden, men det visste jeg ikke da)
Vi rakk å åpne baren på verandaen før sola sank i havet, på ankomstsdagen til ”Tangeri”.  ( Playa de Jaco)
En Iguana som vi begynte å slenge banan biter til, ble etter hvert meget fortrolig. Den var på plass hver dag, straks vi kom ut på verandaen. ( ca. 80 cm fra snute til haletipp, og en av de mindre av arten på området)
Vi  kjørte en tur sørover kysten mot Quepos, hvor ferden sørover stopper, med mindre man har en firehjuls trekker med god bakkeklaring. Veien, hadde stedvise groteske hull i veibanen, som går gjennom ”ørten km” med kokosplantasjer.
United Fruit hadde tidligere bananplantasjer her, men plantene døde av en sopp infeksjon. Deretter vekslet de  til en annen monokultur... til kokos... og så får vi se hvor lenge det går bra med nye tonnevis av kjemikalierL.
Vi var anbefalt å ta en titt på Manuel Antonio som har en vakker strand og ligger  rett ved Quepos... men gru og GRU ! Maken til overfylt plass har ikke Brandulph sett siden et besøk til  ei strand ved Inchon i S.Korea, den gang han bodde der ute... vel det var week-end, men det ble abrupt vendreise med grøss.

På veien hin hadde vi passert en gammel Fairchild C-123, som sto parkert ved veikanten, ved siden av en innbydende restaurant, og siden det var lunch tid, besluttet vi å innta den der... et transportfly ved veikanten vekker jo uansett interresse. det viste seg å være et fly som stammer fra Iran-Contra affæren med Oliver North, som fraktet og solgte tonnevis med narkotika under ledelse av tidligere sjef for CIA, senere USA visepresident og president George H.W.Bush. (Senere president Bill Clinton var forøvrig også med på denne operasjonen!)
Ved veikanten til Manuel Antonio står det et C-123 transportfly parkert.
Hvor mange tonn med narkotika bragte Bush inn i USA med denne maskinen ?...
m
Mange tusen unge liv ble dermed ødelagt for alltid...
Inne i flyet står følgende oppslag å lese: In July 1989, North and other Iran-Contra leaders were barred from Costa Rica on an order by President Oscar Arias. He acted on recommendations from a Costa Rican congressional commission investigating drug trafficking. The commission concluded that the Contra re-supply network in Costa Rica which North coordinated from the White House doubled as a drug smuggling operation. The Costa Rican government also barred Major General Secord, National Security Advisor Poindexter, United States ambassador Tambs, and CIA station chief Joseph Fernandez from its borders.
The Costa Rican narcotics commission started probing the Contra network centered around the northern Costa Rican ranch of CIA operative John Hull. North's personal diary mentioned "the necessity of giving Mr. Hull protection." Investigators held North responsible for Panama President Noriega's participation in the Contra supply network. The commission confirmed information about the Contra-drug connection from independent journalists, lawyers, and the United States Senate subcommittee. Ollie North's notebooks contained dozens of references to Contra-related drug trafficking, including a July 12, 1985 entry: "$14 million to finance (arms) came from drugs." (San Juan Star, Puerto Rico, July 22, 1989; Tico Times, Costa Rica, July 28, 1989)
Gila på vei gjennom "lastepurka", som du kan lese litt mer om   HER Tanken på at de samme familiene styrer verden i dag som den gang, er heller nedslående, og forteller litt om graden av hjernevasking av det amerikanske folk... og folk flest.
Affæren med ledelsen av CIA og USA innvolvert i omfattende handel med narkotika har selvsagt ikke opphørt. Dertil ligger det alt for store fortjenester i elendigheten og ødeleggelsen av hundre tusener av unge mennesker... og selvsagt omsorg og behandling av de som ikke skyver inn en siste overdose.
Narkotika har vært en gigantisk forretning helt siden det engelske kongehus startet sin terror operasjon Opium "krigen" mot Kina... en narkotika terror som de samme familiene i dag fører over hele verden... eller tror du at de av moralske grunner har overlatt denne butikken til småkriminelle bakgrdsrotter? :-)
For den som er interressert i kunnskap om den totale rottenskap som ligger bak fasaden i amerikansk politikk, gir følgende søke kriterier på nettet svar: BARRY SEAL, GEORGE BUSH,  CIA,  DEA,  DRUG-TRAFFICKING, IRAN-CONTRA,  MENA,  OLLIE NORTH,  BILL CLINTON
Ved siden av vårt hotell ”Tangeri” var det en liten kokosnøtt plantasje, hvor de startet innhøsting av nøtter rett etter vår ankomst. En utrolig opplevelse å se hvordan en mann klatret opp den minst 25 m høye stammen, med bare hender og føtter, helt uten noen form for sikring. Med seg hadde han en svær machete, og ei line som de brukte til å fire klasene med nøtter ned til bakken.

Under innhøstingen fikk de øye på en meget velvoksen iguana som de med felles anstrengelse trengte opp mot netting gjerdet som løp mellom plantasjen og hotellet. Svuiisjjj, sa det, og en lang machete gjorde iguanaen hodeløs. Hodet blunket et par ganger, og kroppen gjorde et lite byks bakover. Dermed var lunchen reddet.    
                                         
25 meter rett opp uten sikring. Lina med macheten hengende, er for høsting of nedfiring av nøttene.
En hybrid mellom smågris og   kylling... et festmåltid !
... og ei klo egnet seg bra  som tannpirker til slutt.
Av gamle kokos skall og palmeblader rigget gjengen til et bål, og duften av grillet kjøtt kom sivende. De tre observante og blide karene fanget mitt sultene blikk, og rakte meg over gjerdet, en stor kjøttlums fra et bakbein. Meget velsmakende kjøtt. En hybrid av smågris og kylling. Jeg begynte å se på vår trofaste hus-iguana med et helt annet blikk.
Vi tilbragte ei uke i  Jaco, med lange strand- vandringer og kulinariske  kvelder i Jaco’s mylder av små og store spisesteder.  Brandulph opphevet til og med sitt vin forbud ved to anledninger, med noen flasker utsøkt Chilensk rødvin.

En kveld, etter å ha lesket i oss rødvin for en liten formue i Colones, så Brandulph en ”jævla crocodillo” i en liten bekk ved hotellet på veien hjem. Under forsiktig inspeksjon dagen derpå, viste det seg at den digre dillo’n var en gammel trestamme. Det medførte imidlertid til, at det straks ble  innført nytt vinforbud... hvem vet hva som ligger der og lurer neste gang?.. jaaaffffs!
J
Med stråhatt og grått skjegg, gikk den gamle ned til stranda for siste gang... og skuet ut over Stillehavet. Som ung mann hadde han drømt  om å seile der ute med egen skute... ja, seile hele jorda rundt... Det ble det intet av, men dog, noen tusen sjømil har det blitt, og... det fine med drømmer......  er kanskje at de varer evig. J
Men under broen over Rio Tarcoles  på veien fra Jaco til San Jose, var det en stor samling brune LaCoste originaler, som lå og solte seg på elvebredden. Svære beist.
De siste dagene før vi returnerte til Spania ville vi tilbringe i San Jose, med litt museumsbesøk, små innkjøp og dagdriveri.
I den innvendig og utvendig ”støvlakkert” koreaneren, satt vi kurs mot San Jose med sin hysterisk trafikk.
Ingen regnbue dukket opp da vi nærmet oss hovedstaden, men der var gamle busser, drakjærrer, sirener og horn, bulkete biler, mer hull enn asfalt, og gigantiske amerikanske lastebiler over alt. Men der og da, grep Odins sterke handtak i oss nok en gang. En gammel buss presset oss inn på en avkjøring, som faktisk førte oss rakt til vårt hjem i San Jose . En til venstre, en til høyre, og der lå  "Sportsmens Lodge" rett foran oss.

Sportsmens Lodge, som vi nå “landet” på for annen gang, tjener som super front og dekning, for halvgamle overfødde amerikanere, som tar seg  litt fri fra  fruen hjemme i USA.
- ”I’m going down to Costa Rica with George,Dick and Harry next week darling.... for a few days of deep sea fishing… strictly business you know.”
Hotellet er... i realiteten  en nobel hotellbordell (hortell?), ført med utsøkt, elegant og diskret  stil av  verten Bill Alexander. På sin PC fikset han til og med bevis for fisketuren. Bilder av stolte sportsfiskere med digre tuna og sverdfisk, tryllet han fram for sine besøkende viagra virile sportsmenn fra USA.

Vi overhørte spinnesiden i et  eldre amerikansk ektepar som sjekket inn på rummet ved siden av vårt samme kvelden som vi sjekket in for annen gang - "Geooorgee!... du har jo booket oss inn på et horehus ! ... GEORGE!"
Neste dag var de vekk... før frokost!
Tja... hverken Gila eller jeg så noen grunn til å forlate "huset", med bestefedre som gikk rundt og smilte som sine barnebarn på Juleaften, med presangen - en vakker ung "tica" - i armkroken.

Forøvrig, som eneste gjest ”med kona på slep”, ble jeg alltid hilst velkommen i baren, (når jeg gjorde entrè alene), med kommentaren, - ” Og?... hvordan har normannen det med sin medbragte?.... he-he-he....oh man!...he-he-he !”.

Om natten blandet brunstige viagragrynt
og ai-ai-ai-hyl fra små ”ticas” seg med
kvekk fra gekkos på veggen og
summingen fra myriaden av sangzikader
ute i haven. Pura Vida mann!  Penger kan ikke kjøpe alt sies det, men du verden... du store all verden, hva de kan kjøpe i Costa Rica
J.

Sportsmens Lodge får kvalitet stempel ”JJJJJ" av oss. Maken til vennlig og hjelpsom stab har vi gjennom mange år på reisefot aldri opplevet, hverken Gisela eller jeg.  Dobbeltrum med frokost  til € 40,- og gjester med kun smil og brede glis...  tilnærmet helt uslåelig.
På  Avenida Central  står denne bronsestatuen av en av landets vakre Ticas.... etter noen år J Her blir Brandulph bare smågutten med sine 1,87 og 105 kg. Pura Vida !
Gatemusikanter i San Jose. Selv den minste slant ble belønnet med et smil og et vennlig takk
Jade Museet, Gull museet og Nasjonal Museet, ga oss et innblikk i hva
Den gang, som i dag, var det megarike familier/selskaper som behersket og styrte den politiske arena... og den gang som i dagens groteske overgrep i Midtøsten og Afrika og over alt ellers på vår jord, hvor der finnes natur resurser som kan berøves, het det selvsagt også; Det amerikanske folk kjemper krig for frihet og demokrati... mot undertrykkelse og terror.

Grunnlaget ble lagt for familiene bak selskaper som "United Fruit", for uhemmet og brutal overtagelse og kontroll over Mellom og senere også Søramerika. (Overgrep_1)(Overgrep_2) (Overgrep_3)(Overgrep_4)

For oss er det derfor utrolig at mennesker fortsatt er istand til å smile, og å spille glad musikk, etter så mange hundre år med brutal mental, fysisk og økonomisk voldtekt.  Helt ufattelig ? ... eller kanskje nettopp derfor ?

Hvor mange tonn med gull og sølv som de spanske imperialistene ranet til seg, smeltet om og fraktet hjem til Spania må fanden vite, men jeg har lest tall som varierer fra 40 til 60 tonn med gull på 1500 tallet. Alt var vakkert gullsmedarbeider som ble smeltet om til barrer eller dukater. Mengden med sølv var vesentlig større, og i århundrene som fulgte, ble den nye verden systematisk tappe for råvarer, utvunnet og frembragt av en arbeidskraft som levde på sultegrensen.

Og, situasjonen i dag er fortsatt den samme. I Costa Rica er det selve jordsmonnet og arbeidskraften som tappes. Hullene i asfalten, som bare vokser og vokser, bærer vidtesbyrd om  det. Veiene var faktisk nesten værre enn hva vi har opplevet i Norge, hvor en person knakk et gebiss under en kjøretur nylig, i.h.t. VG
grunnlaget var for de Spanske imperialistene,  i årene etter Columbus og fram til den Spansk-Amerikanske krig i 1898. En krig som i realiteten markerer USAs  overtagelse av  Mellom og Sydamerika samt Filippinene, som sitt territorium. Året 1898 markerer således i realiteten begynnelse på USAs imperialistiske overgerep rundt om i verden.
Reisen  hjem fra Costa Rica hadde en mellomlanding i  Panama, hvor vi fikk en forsinkelse på vel en time, og derfor måtte forlate flyet. Etter femten utrolig lange timer fra avgang i CR, landet vi  så nærmest totalt utslitte i Madrid.

Vel inne ved baggasje mottaket fikk jeg et glimt av mitt eget skrukkete legeme i et vindu, og observerte med gru og skrekk at jeg hadde tatt perfekt passform etter det gamle nedslitte Eurobuss flysetet. 
Jeg kunne brukes som form for støping av nye torturseter!... jeg minnet om Ringeren fra Notre Dam påført stråhatt!. Jeg var blitt brettet sammen og var blitt kortere en Gila... min høyde var redusert med minst 25cm i løpet av flyturen! Et øyeblikk hadde jeg håp om at det var vinuet som ga et fordreid bilde, men neste vindu ga samme begredelige resultat.

Inne ved baggasje mottaket la jeg meg ned på gulvet, og ba en japansk reisegruppe sparke av seg sine sko "Sumi masen... kudasai!", og  foreta en vandring langs min ryggrad. Et fortvilet forsøk på å rette meg ut igjen... for som kjent har alle asiatiske føtter medfødte kiropraktiker kunnskap... de kan utføre under. "Wakarimasu ka?" Jeg pekte på egen rygg, og japaneren med flaggstang nikket og sa, "As, soo desu ka... hai, wakarimasu!"

De begynte sin vandring langs min ryggrad... aaahhhooohhh!... ahooo!.. men den nipponesisk fotmasasje av min corpus hadde sin forventede virkning. Da velvillige japanere hjalp meg tilbake i fotstående, var jeg blitt betydelig lenger. Jeg var praktisk talt rettet helt  ut,  og selv den gamle plagsomme ryggskaden syntes å ha bedre seg. Fenomenalt... jeg bukket dypt på japansk manèr, og ga takk til nipponesiske velvilje og føtter. "Domo arigato gozaimasu!"
Ute var det beinkaldt  (+5°C) og batteriet på bilen              var flatt. Jeg hadde latt lyset i taket stå på, og det fantes ingen feit liten amerikaner jeg kunne                velte skylda på, men hadde flaks med at der var en blid spanier der, med et start agregat                         som fikk kjærra igang. Dermed var vi underveis mot Albir og vinterkvarteret. Reisen                                var over, og hadde bevist at Brandulph ikke lenger egner seg til slike lange                                utflukter,med mindre reisen foretas
”First Class”... i komfortabel liggestol fra dør....                             til dør
J
Etter vår fattige forstand synes det ikke mulig for et land som Costa Rica å løfter seg opp og ut av den totalt nedkjørte tilstand som det befinner seg i.  Og, når vi samtidig blir fortalt at tilstanden i Costa Rica er en av de aller beste i Latinamerika, da fortoner det hele seg som et gigantiskt sosialøkonomisk mareritt, som kanskje kun kan redde seg selv gjennom en eller annen form for  ”mao-revolusjon”.

Bekjente vi har her i Spania, som har levet i Costa Rica, og de senere år i Venezuela, forteller at det var nødvendig med bevepnede sikkerhetsvakter for å sikre nattesøvnen. Vi noterte også det underveis. Vakter,våpen og piggtrå, der hvor utlendinger eller landets overklasse pakker seg sammen.
Joda, vi observerte alt dette underveis, og likeledes at det sto en eller to bevepnede vakter ved inngangen til de aller fleste forretninger. Men selv opplevde vi aldri noe som kunne tyde mot forsøk på tyveri fra oss, hverken på hotellene eller i trengselen på basarer og gågater.


I Costa Rica per i dag lever det rundt en halv million USA borgere (pensjonister, skatteflyktninger, contrabandistas, CIA ansatte og andre narkotika langere.). De aller fleste lever i urbanisasjoner, forskanset bak opp til fire meter høye murer med piggtrå på toppen og med væpnete sikkerhetsvakter ved inngangen til anlegget. Uvilkårlig spør jeg meg da, hvem er sperret inne?... og hvem er sperret ute?

... og!... en drøy times video om Clinton og hans bakgrunn fra Arkansas, med  narkotika og andre kriminelle aktiviteter,
finner du
HER   ... nok til at minst et øre faller av!